”EEEEeeeeemiiiiil...!”
I 1963 ble den første boka i serien om Emil i Lønneberget utgitt. Astrid Lindgren hadde skapt en figur som mange kunne kjenne igjen, både i seg selv og på andre. Emil, som ofte var høyt og lavt og vanskelig å styre for de voksne rundt han, ble et symbol på de mer ”trøblete” barna, kan man vel si. Og historiene om alt rotet Emil havnet i eller ble midtpunktet i, frivillig eller ufrivillig, var både morsomme og lærerike, både for store og små. Lindgren evnet å vise de kreative sidene til Emil, de kjærlige og gode sidene hans, rettferdighetssansen og staheten, som alle i tur og orden jo var årsaken til mye av larmen han havnet i. Hadde bøkene om Emil blitt skrevet i dag, kan det hende at det hadde blitt nevnt at han hadde ADHD, som vi i dag vet og anerkjenner som en årsak til at mange barn, og kanskje spesielt gutter, blir oppfattet som urolige, ukonsentrerte og ustyrlige.
Helt Emil.
Ikke lenge etter at den tredje boka om Emil ble skrevet og gitt ut, ble en ekte Emil født. Lyslugget med store, blå øyne og masse sjarm, akkurat som gutten fra Lønneberget. Bare at han het Lasse. Og i motsetning til Emil, som vokste opp idyllisk på landsbygda i Sverige et sted, vokste Lasse opp på vakre Årnes i Norge. Og Lasse var en gla`gutt, alltid på farta med rastløse ben.
Han kom hjem uten votter, lue eller jakke, og gjorde mammaen sin både meget frustrert og meget stolt. For når gutten din har lånt bort alt sitt til andre som han følte trengte det mer, hva annet kan man bli enn stolt? Lasse har altså alltid hatt et stort hjerte. Historiene om Emil viste at de barna som ikke klarer å sitte stille, de klarer andre, ofte magiske ting, som å spikke nydelige trefigurer eller klatre opp på toppen av hustaket. De som bråker i klassen og skaper uro for andre, de kan, ofte bedre enn andre, lytte og være til støtte for andre i vanskelige situasjoner. De som peker nese mot urettferdige autoriteter, de er den typen menneske du vil ha ved din side om du skulle befinne deg på frontlinja i en krig. ”Jeg har gode minner fra lek i skauen, hvor vi bygde hytter, løp rundt og hadde luftpistol-kriger, eller spikket oss pil og bue,” mimrer han. ”Men selv hvor aktiv jeg var, så har jeg aldri brekt noe, faktisk. Dog, jeg har slått ut noen tenner på sykkel. Jeg var en liten Emil, ja, en villstyring som pratet i timen, jeg var distre og hadde maur i kroppen. Aha, that makes sense, tenkte jeg når jeg i voksen alder ble diagnostisert med ADHD. Jeg satte alltid spørsmålstegn til autoriteter, og ville finne ut av ting selv, ikke bare bli fortalt at sånn er det. Og dette har fulgt meg inn i voksen alder. Jeg har et behov for å selv se fakta i saker.”
Den gang da.
I dag bor Lasse i Sætre i Asker, hvor han driver Fyr Gastropub. I lomma har han et tungt nøkkelknippe med erfaringer og kompetanse. Til tross for ADHD, og tidvis ustrukturert tankegang, har han gjennomført flere studier på høyskole og universitet, blant annet Handel og kontor, Økonomi og Administrasjon, årsstudium i krisehåndtering og innehar en bachelor i Sport- og eventmanagement. Alltid på farta, også i ungdom- og voksenårene. ”Første jobben min var som avisbud for Romeriket Blad, på sykkel, deretter på moped. Jeg har pakket tannbørster på Jordan, jobbet 7 år som muskelterapeut og 6 år innen anti-terror på Gardermoen.” Videre forteller han om da han drev kiosk og videobutikk og om årene i Rena, hvor han drev pub og diskotek, bedre kjent som Gjøkeredet Pub.
”Der var jeg i 4 år, og det var et utrolig fint sted å drive, jeg fant på mye moro der. Diskoteket tapetserte vi med skumle bilder som vi tok på en gammel, nedlagt og slitt institusjon og blåste bildene opp. Bildene var som tatt ut fra en horrorfilm med gamle eletrosjokkapparater, rullatorer, rullestoler, gamle senger, stetoskoper og annet du kan tenke deg som ligger igjen på et sånt sted. Så kledde vi bartenderne opp i legefrakker, med stetoskopet rundt halsen og serverte shots i reagensrør.
Diskoteket ble kalt for Lukket Avdeling,” ler Lasse. ”Gjøkeredet var et populært sted, og som alle andre steder trakk det også til seg noen skikkelig gjøker, om jeg kan si det sånn,” fortsetter han. Så forteller han stille om den gangen den velkjente norske terroristen, Anders Behring Breivik, satt i en av båsene på puben og jobbet intenst på en laptop med masse papirer liggende utover bordet foran seg. ”Hadde jeg visst hva han drev på med, så....” Etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya ble Rena oversvømt av journalister som hadde fått nyss i hvor terroristen hadde sittet og jobbet med ferdigstillelsen av manifestet sitt. Det var nettopp i båsen på Gjøkeredet. ”Det er sprøtt,” sier Lasse, og så bestemmer vi oss for å snakke om noe mer lystbetont.
Politikeren. Soldaten.
Som alle i Kulturkrafts indre kjerne, er Lasse opptatt av gjenbruk. Så vedsiden av Fyr Gastropub og Kulturkraft sysler han også med en gjenbruks-forretning på nett som snart skal opp å stå. På Fyr Gastropub er Lasse en altmuligmann, som senest i helga stod over grytene på kjøkkenet som kokk. Han serverer, vasker bord og prater med gjester. Han skaper en plass hvor man føler seg godt tatt imot, og vel ivaretatt.
Utover det er han også aktiv i lokalpolitikken, og var en av restauranteierne som tok tak og brukte stemmen sin under pandemien, til å opplyse landslederne om de store utfordringene restriksjonene skapte for utelivsbransjen og alle dens ansatte. Han var ærlig og tydelig, og selv om det ikke hjalp mye på situasjonen der og da, så kunne bedrifter i uteliv- og serveringsbransjen se at de hadde noen på sin side som stod opp for dem og tok kampen. Han gikk frivillig til fronten og kjempet alles sak.
Alt går! (Ett av Lasses mottoer.)
”Jeg har ikke noe imot at du skriver om det, det beste for denne saken er å være åpen,” sier Lasse. Vi har kommet inn på hva som driver han, hva han er lidenskapelig opptatt av og hvorfor. Det er psykisk helse, med et spesielt fokus på menn. Han har selv vært så langt nede at han tenkte at han ville ende livet sitt, og det er ikke så lenge siden. ”Det er omtrent ett år siden jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling nå,” sier han og forteller om det alvorlige samlivsbruddet og svindelen som etterlot han i en situasjon som føltes uoverkommelig. Depresjon, tanker om selvmord – Lasse var på det mørkeste av de mørkeste steder.
”Jeg er overbevist om at en av grunnene til at jeg gikk så langt som å planlegge selvmord, er fordi menn ikke snakker om slikt, at menn generelt er dårlige på å åpne seg og fortelle hvordan de virkelig har det. Jeg er et levende bevis på at det kan føre til selvdestruktive tanker og valg. Vi må snakke mer om dette, vi gutta,” sier han alvorlig.
Samtaleterapi, coaching, gode venner og kampvilje var det som fikk Lasse tilbake til å ønske å leve igjen. Så han trakk opp ermene og gjorde noen endringer, tok noen nye, gode valg, satte seg nye mål og omga seg med mennesker han fant godhet i. ”Man skulle gjerne vært foruten slike opplevelser, samtidig er lærdommen jeg fikk igjennom det uvurderlig. Jeg trengte vel å få den lærepengen, for å lære å være mindre naiv og godtroende. Slik lærdom må ikke tas for gitt,” sier Lasse varmt. ”Mental helse og psykiatri er blitt temaer som opptar meg mer og mer. Urettferdighet har alltid skap sterke emosjoner i meg, og jeg vil være en som lager rom for å snakke om sin mentale helse, og jeg vil bidra til å skape tilbud og aktiviteter som bedrer folks mentale helse. Kultur er veien å gå.” Og hva gjelder vedkommende som har satt han ”i skiten” og som gjorde og fortsatt gjør livet vanskelig for han, er han klar i talen: ”Løgnen løper på raske ben, men sannheten kommer for en dag, enn om den er sen.”
Lasse har en forkjærlighet for mennesker, og når jeg spør hva han er stolt av å ha gjort i livet så langt sier han: ”Jeg har gjenopplivet to mennesker med hjerteinfarkt, på Gardermoen. I situasjonen tenker man ikke, det går på ren automatikk, jeg var veldig drillet i det. Men etterpå, når du kommer ut situasjonen, da gjør du deg noen tanker om livet og hvilken verdi det har, hvor kort og tilfeldig livet egentlig er.” Spør man kompanjongene i Kulturkraft får vi vite at Lasse er snill og omsorgsfull, hjelpsom og rettferdig, en som prøver å se de svake. Han er kreativ og pågående, liker å ha mange baller i lufta. Ja visst, kan det hende at han har litt for mange prosjekter gående på en og samme tid noen ganger, for Lasse er en type som liker å sette ideer ut til livs. ”Med den rette sammensetningen av folk i Kulturkraft, så ser jeg at mine evner komplimenteres av de andres. Vi utfyller hverandre. Solgunn er fin å ha, hun kommer med den strukturen og ordenen jeg kan streve med å imøtekomme på egenhånd. Hun holder meg i tøylene,” smiler Lasse.
”I Kulturkraft vil storparten av ansvaret mitt være booking av konserter og events. Jeg brenner for å skape kvalitetsunderholdning og arrangementer og tilbud som har tyngde. Gjerne samarbeide med NAV, og at prosjekter vi igangsetter har substans som går lengre enn inntjening, som reflekterer gode verdier og utgjør en positiv forskjell for folk, kanskje spesielt med fokus på psykisk helse. Ellers blir jeg å se i baren, på gulvet eller med en skrustrekker eller en mopp i neven. Jeg gjør det som må gjøres.”
Lasse er Iidenskapelig opptatt av musikk. ”Det er så mye med det,” mener han, og nevner alt fra det tekniske, til melodier og tekster.
”Det mest fascinerende er hvilken helbredende kraft musikk har, du vet, demente som får klare øyeblikk fordi de kjenner igjen en låt, og det at musikk får deg ut av depresjoner, eller får deg til å føle deg euforisk....Musikk er en følelseforsterker.”
Vi takker Lasse for praten, og håper dere har blitt litt bedre kjent med han.
Har du spørsmål til Lasse eller andre i Kulturkraft, legg igjen en kommentar her eller på facebook, eller send oss en mail :)
Vi sees snart!
Comments